Cafe er livet...

Fikk akkurat melding av Bjerke.."cafe" i dag??

Selvfølgelig er jeg med på det... meg å Bjerkis på cafe er altid like underholdende og ikke minst morro. Jenta er ei vanvittig bra jente, og er utrolig lett å prate med...egentlig om alt.

Vi har det vannvittig morsomt sammen og dama er utrolig underholdende både i forhold til ting som kommer ut av den munnen i tillegg til alle ansiktsuttrykkene hennes.

Dama kommer hjem fra hyttetur med brista ribbein, men fikk vaskekick etter ett innkjøp av Jifs nye mopp...

Prøvde å si i fra, men når Bjerke bestemmer seg blir det gjort...

i tillegg til svart belte i shopping!!!

Gleder meg til en morsom ettermiddag....

Espana Verano 2009!!!

Da er vi back in buissness!!! Spania 2009 er klar...vi drar i uke 28 og blir borte enten til slutten av uke 29 eller 30. :D

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAh!!! Skal bli såå morro å dra tilbake...dette er endelig blitt starten på en ny og vannvittig koslig tradisjon!!! :)

Andreas er litt snill...

Pcn min døde forrige uke...
Prosessorvifta ville ikke lenger fungere, og da ble jeg uten pc. Kunne ikke ha på pcn mer enn i 15 min uten at den skrudde seg av fordi den ble for varm, og da må jeg kjøpe meg ny.

Dette har ikke jeg råd til akkurat nå gitt...tjener ikke så godt at jeg har råd til å kjøpe meg splitter ny akkurat nå...
Andreas hadde bursdag på torsdag forrige uke, og var en tur der på lørdag. Fortalte at jeg ikke hadde pc, og han sa jeg kunne låne den gamle macen hans så lenge...

Snille Andreas..Tusen takk :)

Venninnebesøk i helga

I helga hadde jeg besøk av Linnca og det var kjempekoslig!!

Var en stund siden vi hadde sett hverandre sist, ikke så rart i og med at hun har begynt å jobbe fryktelig mye helger, og jeg har fri hver helg.

Vi har hatt noen morsomme fyllekuler, som startet ved at hun tilslutt inviterte meg på fest i Sandefjord sammen med kollegaer vi hadde på Meny Arena som vi begge jobbet for.

Det sa klikk mellom oss nesten med en gang og siden har vi hengt sammen i ledige stunder.

Hun var hos meg nå i helga. Kræsjer hos meg når hun har mulighet, siden hun jobber her og bor fortsatt i Sandefjord. Det ble en morsom helg, rolig fredag med tidlig god natt og lørdagsmorgen med tidlig jobb for så å komme hjem noen timer, for så litt mer jobb. Vi rusla en tur på Farmandstredet og handla mat og digg til resten av helga og en liten tur på polet for å handle litt til kvelden. :)

Linnca skulle egentlig vært hjemme i ti tiden, men det drøyde litt så jeg stakk en tur opp til nabon på vors mens jeg venta, noen vinglass og hotshots innabords, kom endelig Linnca hjem med pizza og jeg var litt på en snurr...

Ble en tur ut da, begge to på en snurr, en kort tur innom 7-eleven for å ta en røyk, for så videre på Peppes.

Hadde det morro da, men endte opp med at begge slokna.

Syntes synd på hu når a måtte opp kl 10 for å jobbe litt, og hun slokna fort da hun var hjemme kl 12. Og heldigvis ikke dårlig da hun dro på jobb igjen kl 3.

Ble en morsom helg med litt fyll.

Noen ganger var han ikke den rette....

Hver dag så tenker jeg på deg...Hver eneste dag er en påminnelse om at jeg stadig prøver å gå videre, komme tilbake i min daglige rutine.Tilbake til det livet jeg hadde før deg...Jeg trodde ikke på kjærligheten lenger føre jeg traff deg...Hadde gitt opp...

Etter alt det tragiske i fortiden, som jeg pakket vekk da du viste interesse for meg.

Det var du som tok kontakt med meg, jeg ville ikke prate med deg. Du var bare ett av de mannnfolkene jeg skydde som pesten. Jeg var ute med jentene, skulle bare innom å se om kjente var der, det var det ikke, men der var du. Du prøvde lenge å prate til meg, men jeg tror jeg overså deg litt...Jeg kjente deg ikke, visste ikke hva dine intensjoner var med meg...Selv det du sa til meg hele den helga trodde jeg ikke på...Jeg trodde ikke på at jeg kunne gjøre deg så glad, ikke så tidlig. Men da jeg dro hjem til familien så gikk jeg bare rundt å smilte. Bare det tikket inn en liten melding fra deg så smilte hele meg. Pappa sa at det var lenge siden han hadde sett meg så glad.

Ettersom uken gikk og helga kom og du ville ha meg på besøk, selv om du hadde lille gutten, da lot jeg meg selv tenke at ja, kanskje dette kom til å gå bra. At endelig hadde jeg funnet noe som kunne være verdt å ta bedre vare på.Og jo mer vi så hverandre, jo mer vi pratet sammen så håpet jeg på at dette virkelig kunne gå. At jeg måtte legge fra meg alt det vonde jeg opplevde med Andreas, ikke la min skepsis gå ut over deg.Når ting ble vanskelig, og så tidlig som det ble, stod jeg der, tenkte at det ikke var din feil, du kunne ikke noe mer for det enn meg. Du passet på at jeg hadde det bra, og jeg passet på at alt var bra med deg. Vi var der for hverandre...

Da jeg dro på jenteturen min, da ble du plutselig borte. Fra å MÅTTE se meg, og syns det var godt å bare høre stemmen min, gikk du til å bli stille....Da jeg kom hjem ble det ikke bedre heller...Jeg skjønte vel allerede da at ting ikke var så greit som jeg trodde det hadde vært, men lot deg få litt tid. Da ting ikke bedret seg, måtte jeg tilslutt ta mot i meg å spørre hva som egentlig skjedde. Det kommer frem at du har en vanskelig tid, mye kaos og rot rundt deg som du må rydde opp i. Det var vanskelig å ta ett standpunkt til noe...men jeg ville ikke ha ett standpunkt, jeg ville bare vite om jeg fortsatt var litt viktig for deg...at du ikke hadde glemt meg...

Du ber meg leve livet, men at du måtte ta smellen hvis det skjedde noe mer i mitt liv uten at du var involvert i det...

Jeg ventet, jeg ventet..du ville fortsatt ha kontakt, mens jeg innerst inne vegret meg...Magefølelsen min sa meg at jeg kom til å bli såret hvis jeg ikke snart fikk deg ut av livet mitt, men håpet ville ikke helt gi slipp...Men nok er nok også for meg.Jeg er ikke jenta som blir holdt på gress...enten så vil man eller så vil man ikke...Når jeg enda en gang tok mot i meg å spurte deg om hvorfor du var borte, tid til alle andre men ikke til meg, da kom svaret jeg egentlig visste,men kanskje ikke det svaret jeg ville ha...

Du var ikke klar for å binde deg, syntes det ble feil å treffe meg.Var da jeg bestemte meg...jeg må ha deg ut av livet mitt, ellers kommer dette aldri til å gå. Jeg slettet deg fra alt der jeg kunne se deg, ville ikke at du skulle se mitt liv..og jeg ville absolutt ikke se noe mer av ditt liv...Hva var poenget med å holde kontakt når alt bare ble feil uansett???
Du forstod ikke min fristrasjon. Du forstod ikke at jeg ikke hadde det så bra akkurat da, du så ikke hvor vondt jeg hadde det. Det å miste deg var en ting, men det jeg ble sittende igjen med etter deg var mye værre. Noe jeg må ha med meg for resten av mitt liv, som en evig påminnelse om at du en gang var inne i mitt liv...som jeg aldri kommer til å bli kvitt, og som jeg må leve med uansett...

Det var dette jeg ikke ville, jeg hadde allerede en påminnelse om din eksistens i mitt liv, og trengte derfor ikke å gni mer salt inn i sårene, slik at det tok lenger tid føre de leget seg.
Det er en sang som sier, you cant break whats already broken...men jo, noen ganger kan man faktisk knuse det mer enn det det allerede var... Det var vondt å se at du faktisk ville være mer med eksen din enn med meg...

Du inviterer til konsert, men i siste lita forteller du meg at du skal ha med eksen din...det scenarioet var ikke jeg veldig interessert i å stå midt oppe i...
Det var der jeg skjønte at du hadde tatt ditt valg, derfor lot jeg deg gå uten fight...