Verdig avslutning...

Jeg gråt fra jeg gikk inn i kirken...så kisten da jeg gikk opp kirketrappa...
Klarte å holde meg frem til jeg fikk satt meg ned,men etter det kom tårene trillende en etter en...

Det var ikke sånn det skulle ende...men du hadde det absolutt ikke bra. Mye av det presten snakket om i minnetalen visste jeg allerede om, men noe var også nytt...
Visste kanskje ikke hvor mye du faktisk har slitt...
Minnetalen var utrolig fin, samt kompisene dine som spilte en av favorittsangene dine "Wish you were here" av Pink Floyd...jeg har minner til deg og den sangen og smilte gjennom tårene da de spilte.

Det å se at så mange hadde møtt opp for å ta farvel med deg var utrolig...der så du hvor mange som faktisk var glad i deg og den DU var...
Så mange flotte blomster, og faktisk mine favorittroser, gule og oransje.

Hadde så vondt av fetteren din og TE, det er jo to av de jeg har truffet mest av din familie og dine venner...pass på de nå fra der du er...
Kjentes hvertfall ut som du har det bedre nå...det håper jeg i allefall på...

RIP E....

..i morgen er dagen...

Fått låne huset til søstern slik at jeg skal rekke alt i morgen...
Drar i ettermiddag, 3 timer på tog er lang tid.
Sitter oppe i hodet å går igjennom alt jeg har i klesskapet for å finne noe "passende" å ha på meg i morgen,samt lager huskeliste over det jeg må huske...

Skal ut å kjøpe en rose i dag...en fin langstilket rød rose til å legge på kisten din...

Gruer meg så utrolig til å se kisten, tror det først da går opp for meg at du er borte. Kisten er liksom den påminnelsen man får om at nå er en periode slutt...

Kjenner at det skal bli godt å gi TE den klemmen jeg ville gi han på mandag da han ringte. Ville egentlig helst slippe alt jeg hadde å dra ned...kun for å gi han en klem,prate og gråte sammen med han...

Det skjer i morgen....i morgen... :(

------------------------------------------------------------------------------
Ett lite lyspunkt var at jeg kanskje får se han igjen i helgen...skrev i går at jeg trengte ett lyspunkt, og da jeg våknet av ett pip i dag morges kjente jeg at ja, jeg har det bra :)

...å komme seg videre

Det har vært ett par tunge dager nå.

Sovner, men sover ikke godt. Drømmene mine husker jeg nesten ikke når jeg våkner, bare at de ikke akkurat er hyggelige. Følelsen som sitter igjen når jeg våkner er ikke god.

Fått vite dag for begravelsen nå...det blir på fredag kl 11. Jeg gruer meg allerede,men det blir en god avslutning, en "slags" closure på det som har skjedd og det å komme seg videre.
Så klart er det lov å være lei seg, men vi må leve videre...

Det å komme tilbake på jobb på tirsdagen gjorde masse, det å komme seg opp, gjøre noe fornuftig var utrolig godt. Det å være sosial har også hjulpet mye. Det å få pratet med TE og høre at det også går bedre med han var veldig godt det å. Det var jo tross alt hans beste venn, og så han i det daglige. Mimret litt gjorde vi også..vi har mange gode minner, men også dårlige, men det er de gode minnene man sitter igjen med. Vi var og er utrolig glade i han, og vil aldri glemme han. Og utrolig hvor mye småting jeg nå ser at jeg har etter han...en cd her og der, en liten ting jeg fikk en gang vi var ute, en parfyme jeg fikk i jul/nyttårsgave første året...

Samtidig håper jeg at ting går greit på andre fronter også...venter på en lyd...men mister stadig håpet. Det å kunne fått møtt deg, sett deg, evt bare fått en lyd fra deg hadde gjort godt akkurat nå i det tunge som har vært nå....Skulle vel ønske du ville bli ett lite lyspunkt nå....
Går det an å håpe litt til? Eller ble den morsomme karusellen ødelagt i det den startet???

en utrolig tung dag i dag....

Fikk telefonen jeg har fryktet og håpet på ikke skulle komme...

Vi visste du hadde prøvd før, men håpet du var over det værste nå...
Når TE sender melding, han har ringt, og sier at det er viktig...da er det viktig!
Ringer fra jobb og da jeg får sagt at det er meg kommer ikke "det har skjedd noe...", men; "marte...han klarte det denne gangen. Lui tok livet sitt i går...i natt".

Det var den telefonen jeg fryktet....På en måte visste jeg at denne dagen ville komme, jeg bare håpet så inderlig at den aldri ville det...

Du var min første sånn orntlige "voksen-seriøse-er blitt utrolig glad i deg" kjæreste. Du var den som fikk selvtillitten min tilbake etter alt som tidligere hadde skjedd...og ikke minst fikk meg til å føle meg komfortabel med meg selv og den jeg er. Kanskje ikke alt var din fortjeneste men du startet en god trend.
Kommer aldri til å glemme deg nyttårsaften 03/04, da du kom hjem fra gutteturen du,TE og Halvor dro på, og hvor fin nyttårsaften det var når dere "endelig" kom... ;)

Vi hadde våre ups & downs..du var vanskelig å ha med å gjøre i perioder...
Men jeg brydde meg om deg for det...Selv om vi ikke lenger var sammen, og vi har "moved on" på hver vår kant var jo alltid TE vår felles nevner...din og min bestekompis på hver vår kant.

I dag er du ikke lenger her...det har ikke gått opp for meg enda. Ordene til TE spilles om og om og om igjen i hodet mitt...Men tror ikke det kommer til å gå opp for meg før dagen er der...dagen jeg ser en hvit kiste med blomster på...

Men jeg håper du har det bedre der du er nå. Vet du har hatt det kjempe tøft, og det er utrolig trist at du ikke så noen annen utvei...Men det jeg vet og håper du ser fra der du er, om du gjør det.... Det er mange som bryr seg og mange som er glade i deg.

Kommer til å savne deg...og jeg er utrolig glad for at jeg traff deg og kjempe glad i deg fortsatt.

Syk....

Aff..ligget en uke nå med forkjølelse/influensa...vært den lengste uka hittils i år.
Våknet opp på søndag forrige uke, formen var litt slapp, men tenkte ikke mer over det siden det var tidlig på morgenen.
Hadde taco og One Tree Hill kveld hos Bodil, hun skulle på jobb søndagen så jeg stod opp med henne.
Utover søndagen fikk jeg vondt i halsen og ble tettere og tettere...Så natt til mandag var det gjort gitt...da var jeg forkjøla. Var ikke på jobb mandag til onsdag...torsdagen tenkte jeg at nå kunne jeg komme meg på jobb...

Var litt for optimistisk der gitt, måtte kapitulere å ringe legen som sykemeldte meg frem til i morgen.

Det er søren meg på tide...har stort sett sovet bort en hel uke,samt kjedet nesten vettet av meg...
Har ikke vært hjemme så lenge siden jeg og BT ble syke i fjor høst...
Og måtte sette seg selv i karantene på grunn av at du kan være smittsom osv det var enda værre. Intet besøk... Tirsdag kom mamma heldigvis med laptopen sin så jeg kunne få låne den en stund og fikk låne netttet til naboen så jeg hvertfall kunne være litt sosial via nettet i allefall.

Resten av uka har gått med på å "oppdatere" meg selv på alle seriene jeg så på da jeg bodde i tbg...formen er nå blitt bedre. Dør litt hver gang jeg anstrenger meg ,så trening er uaktuelt før bihulene mine slutter å tette seg lenger.... Men blir bra å komme tilbake å gjøre noe fornuftig igjen. DAYTIME TV sucks!!!

Lurer på hva godt denne uken bringer....? ;)

Dating

Hva er egentlig dating...

Når man ser på amerikanske filmer, så er det å stikke ut å ta ett eller annet å spise, evt en drink eller fler, til en mer høytidelig middag. Men er ikke egentlig hovecdpoenget å bli kjent?

Det er jo alltids en kjemi men vil finne ut av når man ber noen om å treffes uten "alle andre" tilstede, for å se om denne kjemien faktisk er noe mer enn bare ett gryende vennskap??

Vel det er vel det jeg har fått inntrykk av...

Nettopp møtt en gutt her i Oslo, og ting er interessant. Men da kommer man tilbake til detta dating-greiene jeg aldri har skjønt meg på.
Hvorfor forventes det at GUTTEN skal sende deg en tekst og ikke omvendt, hva er egentlig greia her...?
Hva menes egentlig med ordet og uttrykket "masing"?

Selv mener jeg at en tekst i ny og ne..det vil si IKKE en tekst pr dag for å forvente svar, men en hyggelig gest som tilsier at "hei, jeg tenker på deg" sånn innimellom hadde iallefall vært koslig...er ikke det greit?

Ikke minst om det faktisk ikke passer seg sånn; " nei, jeg tror ikke vi passer sammen" også noen ganger er greit i stedet for å IKKE svare...? Syns det er feigt å stikke hodet i sanden og kun forsvinne eller finne på unnskyldninger...
Vi mennesker er utrolig gode på det, både i familie sammenheng og i det sosiale liv. Hvite løgner er av og til greit...men det skal oppstår prekære situasjoner for at man skal ty til det. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort noen av de feilene her før...så absolutt, men man lærer av det og ikke minst så skjønner man at å såre folk ikke nødvendig vis skjer ved å si sorry...
Mennesker tenker alt for mye, ja, vi jenter gjør det, den som sier at den ikke gjør det; løgner! VI analyserer alt og derfor kan meldinger med unnskyldninger osv såre mer enn om man hadde vært rett frem...

Jeg er vel en veldig rett frem person, sier kanskje ofte det jeg mener og er veldig prinsippfast på enkelte ting, men for meg er det en vei å gå i stedet for å pakke alt inn hele tiden. Er ikke alle som forstår din måte å pakke ting inn på,ting kan misfortås, men jeg tror og lever etter at det er enklere å "gå over grøten enn å gå rundt den".

Vi jenter tenker alltid for mye, bare se på meg...?! Jeg tenker alt for mye innimellom og en del av tankene kommer ut her... Spesielt kanskje når jeg er syk og må sette seg selv i "karantene"...

Men nå kommer det besøk til meg... :)

ha en flott dag videre folkens!!

Kan karusellen slutte å spinne nå..?

Når alt ting er nytt, alt er spennende, det er da jeg friker ut...
Det er da angsten tar meg.
Menes det som blir sagt?
Kan jeg tørre å tro igjen..?
Kan jeg da endelig åpne den døren jeg lukket og låste for alt for lenge siden....?
Eller ikke....

Føler noen ganger som om jeg sitter på en karusell som går rundt og rundt og rundt...og jeg klarer ikke å komme meg av...jeg klarer ikke å gjøre meg forstått til å si STOPP!
Klarer jeg det denne gangen...?